Litt kreativ.

Har vært litt kreativ i dag. 

Kommentarer....

Jeg har fått et svar på et tidligere innlegg. Om hvorfor jeg er singel.
Dette svaret vil jeg gjerne lage et eget innlegg om slik at alle kan se det og se hva jeg svarer. 

Følgende kommentar fikk jeg: 

Jeg har sett deg i vi som er kjempe single og fb-profilen din hundre ganger. Det virker som du er på sporet når det gjelder hvorfor du er singel. La meg oppsummere:

- Overvektig. Det ser heller ikke ut som du har tenkt til å gjøre noe med det, da jeg støtt og stadig ser du poster bilder av pizza, PIZZASNURRER, røyker, ser på film og serier og nesten er limt fast i sofaen. Dessverre er det sånn at overvektige mennesker ikke er svært attraktivt. Det sier mye om deg som person. Kosthold, interesser, fritid, livsstil generelt.

- Mentale lidelser. Man snakker ofte om en persons bagasje, og her har du tydeligvis rikelig med bagasje. Både i kilo og mentale lidelser. Jeg kan ikke se for meg at en person som sliter med så mye som du gjør, kan bringe noe positivt inn i andres liv?! Det blir bare triste kvelder og masse gråting. Leste at du ble sliten av å rengjøre leiligheten din. Det syns jeg var ekstremt. Da virker du nesten fysisk handikappet.

- Nettvett. Jeg ville aldri skrevet det jeg skriver nå, med mitt fulle navn tilgjengelig for alle. Ei heller ville jeg blottlagt mine lidelser og problemer (dessverre noe du gjør) for hele verden. La meg understreke at vi har ingen fellesvenner på hverken Facebook og mest sannsynlig ikke i det virkelige liv heller.

Du trenger en livsstil-endring ASAP. Jeg prøver ikke å være slem med denne kommentaren, men jeg gidder heller ikke å gå rundt grøten. Dette er en randoms inntrykk av deg som person. Jeg vil bare være ærlig.

Jeg har svart på kommentaren i kommentarfeltet, men vil også dele det her:
666: Når det gjelder min vekt er det noe jeg har jobbet med i flere år. Jeg har prøvd alt av dietter og trening og til og med spiseforstyrrelser. Alle mine fysiske lidelser har en grunn. Jeg har snakket med legen i 2 år for å få slankeoperasjon da ingenting annet har funket. Jeg vet at overvektige kanskje ikke er så attraktivt for DEG personlig, men det finnes dem som faktisk ser på personlighet fremfor vekt.

Når det gjelder mine mentale lidelser, så har du rett i at jeg har mange av dem. Men du har feil ang å bringe negativitet inn i livet til folk. PGA mine lidelser kan jeg faktisk bringe mer positive ting enn negative. Fordi jeg VET hvor vanskelig det er å slite. Jeg har mye humor, jeg har flere interesser (blant annet spill, musikk og film) som er for meg terapi. Jeg er åpen om det jeg sliter med for at mennesker som sliter med lignende skal føle at det er trygt å snakke om det. At de er like mye verdt som alle andre selv om de sliter.

Nettvett: Det har jeg i massevis. Jeg er nøye på hvem jeg legger til på facebook og hva jeg deler og hvor jeg deler det. Alle innlegg jeg deler er nøye planlagt før jeg trykker på del. Min livsstil er ikke akkurat noe jeg har valgt selv. Selv om det kanskje kan virke sånn for en som ikke kjenner meg. Du dømmer meg ut i fra enkelt poster osv på facebook og andre sosiale medier, uten å vite hvem jeg er eller hva som ligger til grunn for det jeg legger ut. Hvis noen trenger en livsstil-endring er det faktisk deg.

Så, for å oppsummere: De av dere som dømmer meg opp og ned og i mente ut i fra innlegg, bilder, grupper, osv på sosiale medier trenger å ta en titt i speilet. Dere kjenner meg ikke, dere kjenner ikke til grunnen for mine innlegg, bilder, grupper på facebook og andre sosiale medier. Dere kjenner ikke min historie bare fordi dere har lest noen av mine innlegg. Hvis dere tror at DERE er bedre enn meg, så har jeg en nyhet til dere. Det er dere ikke. 

Onsdag morgen.....

Så, det er onsdag.
Jeg har vært våken siden i går, tirsdag, klokka 10:00.
Jeg gikk egentlig å la meg i 2 tiden i natt.
Men etter å ha ligget å vridd meg i ca 4 timer bestemte jeg meg for at jeg ikke orket mer. 

Jeg sto derfor bare opp igjen.
Klokken var 06:00.
Jeg gikk ut for å ta en røyk.
Det er overskyet og litt vind ute men det bryr meg egentlig ikke.
Mens jeg sto der fikk jeg besøk.

Helt plutselig kom et Rådyr vandrende inn på parkeringsplassen min. 


(Bildet er hentet fra nett.)
Knappe 2 meter fra meg.
Jeg ble stående å måpe en stund før jeg rolig sa "hei".
Rådyret så på meg i et par sekunder før det tok sats og hoppet over hekken til naboen.
Naboen har en platting som går rundt nesten hele huset.
Den var vist litt glatt i dag tidlig, for da Rådyret landet deiset det i bakken med rumpa først.
Det kom seg på beina, rista litt på seg og gikk litt fort avgårde.

Akkurat da skulle jeg nesten gitt en arm og et ben for å ha kamera gående.
Så jeg kunne filmet og lagt ut på facebook.
Jeg har sett Rådyr i nabolaget før, gjerne flere på en gang. 
Men det har som oftest vært på vinterstid, når de leter etter mat.
Jeg kan ikke huske å ha sett et i Juni før. 
Så det var litt av et sjokk.

Jeg tror muligens Rådyret var mer sjokket enn meg. 
Jeg ble sittende å nistirre ut vinduet i nesten 1 time etterpå for å se om det kom flere.
Det gjorde det ikke.

Litt fakta om Rådyr:
Rådyr, europeisk rådyr eller vestlig rådyr (Capreolus capreolus) er det minste av hjortedyrene. Rådyr veier ca. 18?36 kg (typisk 22?30 kg) og kan bli 70?85 cm i skulderhøyde. Rådyret trives i ulike typer skog og gressland (med høyt gress) med nær tilknytning til jordbruksland. Helst jordbruksland som kuttes (høstes) eller brennes ned, slik at det vokser fram nye avlinger hvert år. Rådyr lever enten alene eller i små familiegrupper, eksempelvis mora og siste års avkom, sommerstid. Om vinteren lever nesten alle i familiegrupper. Rådyrene er mest aktive i grålysningen og i tussmørket etter solnedgang.


Sånn ellers, så er det som sagt onsdag.
Jeg har ikke noe særlig planer i dag.
Usikker på om jeg skal prøve å sove noen timer eller bare holde meg våken til i kveld. 
Det er jo treffsted med Mental helse ungdom i dag.
Planen er å se film.
Men hvis jeg er veldig trøtt så tror jeg at jeg må finne noe annet å gjøre.
Ellers blir det film med tilhørende snorke-kor fra meg. 

Får se hva dagen bringer.
Hva den utvikler seg til.
Kanskje jeg ender opp med å dra ut.
Bare for å holde meg våken.
Får se.


 

Sommeren....

Jeg har jo skrevet et innlegg tidligere om mine sommerplaner. Vel, nå kommer det et nytt innlegg. 

Jeg skrev tidligere at pga de planene jeg hadde,
så ville sommerleiren med mental helse ungdom utgå i år. 
Jeg skal være 2 uker på hytta i Tromsø. 
Som i og for seg er greit, og jeg gleder meg veldig.
Etter det skal jeg 1 uke på cruise.
Det gleder jeg meg veldig til, siden jeg aldri har vært på cruise før.
Og når jeg kom hjem fra cruiset var planen å slappe av resten av sommeren.

Men de siste 2-3 timene har jeg sittet her og mimret.
Jeg har sett på bilder fra tidligere år på leir.
Jeg har faktisk hatt tårer i øynene fordi jeg ikke har meldt meg på.
Så, en del av hjernen min har plutselig tatt helt over.
Og før jeg viste ordet av det hadde jeg meldt meg på leiren.
Jeg sitter nå her med et svært smil.
Og jeg klarer ikke slutte å smile.
Fordi jeg skal på leir!!

Jeg vet at det blir mye reising.
Og mye stress.
Men jeg vet også at med en gang jeg kommer frem til leiren
vil alt stresset og bryet bare forsvinne.
Fordi å være på sommerleir med den fantastiske gjengen der, 
det er bare helt utrolig! 
Det er verdt alt stress og angst og hastverk som dukker opp.
Jeg er rett og slett ikke klar for å si farvel til den flotte gjengen!
Jeg vil ikke gå glipp av spennende aktiviteter, mye latter, klemmer, vannkrig og generelt den beste ferien som finnes!

Så, det var bare det jeg ville si.
Jeg skal på LEIR!!!!!!!

 

Kjedsomhet og snapchatfilter......

Siden jeg ikke har noe å gjøre i kveld, og tydeligvis ikke noe vettug å skrive om her, så bare spammer jeg litt med tåpelige selfier.

Hvis det er noen som skulle ha noen spørsmål........Der er kommentarfeltet *peke nedover* 
Jeg forventer at det er tomt i kommentarfeltet neste gang jeg kommer innom bloggen uansett, men det ER lov å skrive der.

PS: Hvis det ikke er bra nok for dere å skrive i kommentarfeltet så......vel....da kan dere bare trykke på den fine røde x'en oppe i ene hjørnet på nettleseren. Så det så.

 















 

Til Russen.

Til russen.
Kjære ungdommer, dere som har jobbet hardt for å fullføre vgs, dere som har hatt sommerjobb i flere år for å spare penger til russefeiring, dette er et åpent lite brev til dere.

Jeg skjønner at dere ønsker å feire. Jeg kan til og med si at dere har fortjent det. For dere har jobbet hardt, dere har spart penger og dere har planlagt. Det er tidkrevende og det er stressende. Så ja, dere fortjener noen uker med fest og moro.

MEN, er det nødvendig å oppføre dere som uansvarlige små drittsekker?

Jeg tok bussen i kveld. Fra Sola til Stavanger sentrum. Det er en tur som tar ca 20 minutter. Jeg liker vanligvis å ta buss. Jeg har musikk på øret og jeg ser ut vinduet mens jeg dagdrømmer litt. Vanligvis er det en rolig tur. Når jeg tar bussen så sent som klokken 22 på en torsdag kveld. Men i dag var det alt annet enn rolig.

Det begynte da bussen kom til Joa. Der med Kiwi og jordbærtorget. En hel haug (ca 12-15 stk) med russ kom på bussen. Jeg reagerte ikke noe særlig for de gikk helt bak i bussen og satte seg. Da vi kom et stykke lenger kom det flere russ på. Da følte jeg at noe ikke stemte. 

Både de nye russene og de som hadde kommet på tidligere bar på plastglass. Sånne blanke billige glass som man vanligvis har når man har grillfest. 
I disse glassene var det alkohol. 
Ikke misforstå, jeg vet at dere feirer og jeg sier ikke nei til en drink av og til. 
Men er det nødvendig å sjangle frem og tilbake i bussen mens dere skriker og veiver glassene rundt? 
Er det nødvendig å dunke i rutene på bussen med knyttneven og søle alkohol på setet ved siden av seg? 
Jeg har allerede sendt klage til kolumbus fordi sjåføren ikke sa noe om det til dere.

Buss er offentlig transport. Det er forbudt å drikke alkohol på rutebusser. Alle rutebusser i stavanger har regler for mat og drikke i åpne beholdere på bussen. Men sjåføren gjorde ingenting. Det er hans egen feil og det vil han nok få tilsnakk for. Men dere som er russ, dere kan jo i det minste PRØVE å ta litt ansvar. Dere kan i det minste prøve å ta litt HENSYN til medpassasjerer. Dere sølte alkohol på seter og gulv og jeg så til og med en av dere kaste en brukt snus på bakruta i bussen.

Jeg var aldri russ selv. Men jeg skjønner at dere vil ha så mye gøy som mulig på de ukene dere kan. Og det er helt greit. Så lenge dere kan ta hensyn. Ta ansvar. Oppføre dere som de voksne (nesten) menneskene dere er. De fleste av dere vil jo bli sett på som voksne og ansvarlige mennesker, vil dere ikke? 

Denne type oppførsel er IKKE voksent eller ansvarlig. 
Derfor skriver jeg nå til dere. Og håper at det kan være med på å åpne øynene deres litt. Det er helt greit å ha 3 uker med moro, men bruk litt vett. Vær litt forsiktige og vis hensyn til menneskene rundt dere. 
Noen av dem har kanskje en vanskelig dag eller har kanskje slitt med alkohol problematikk og da er det veldig lett for dem å bli redd eller sint av oppførselen deres.

Det var alt jeg ville si.
Ha en fortsatt fin russetid.

3 nights and counting.....

Så har jeg endelig stått opp.
Etter tredje natt på rad med mareritt.
Jeg vet ikke hva jeg har mareritt om.
Men når jeg våkner er puter og bamser kastet veggimellom.
Jeg må skifte t-skjorte for jeg våkner og er våt av svette.
Jeg er anspent i hele kroppen.
Har vondt i hele kroppen men spesielt hodet.
Og det øyeblikket jeg åpner øynene,
så husker jeg ikke hva jeg har drømt.
Jeg blir sint.

Ja, jeg blir faktisk sint.
Sint over at jeg ikke kan huske.
Sint over at jeg må rydde rommet hver morgen.
Sint over at t-skjortene er klistret til kroppen.
Sint over at jeg føler meg mer utslitt når jeg våkner enn jeg gjorde da jeg la meg i senga.
Men mest blir jeg sint for jeg vet ikke hvor marerittet kommer fra.
Jeg vet ikke hva som trigger det.
Og da kan jeg heller ikke stoppe det.

Jeg har prøvd å ta melatonin.
Prøvd å sove med lyset på.
Prøvd å ha musikk i bakgrunnen.
Men ingenting hjelper.
Så da er jeg jo like langt.
Redd for å sove.
Redd for å ikke sove.
Har mistet matlysten.
Jeg bare SÅ på polarbrødet på kjøkkenet og ble kvalm.
Så jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg vurderer å gå inn i en sånn "insomnia" periode.
Tvinge meg selv til å være våken så lenge at kroppen til slutt kollapser i en koma-lignende søvn. 
Det burde jeg klare fint.
Har jo gjort det mange ganger før.
Selv om både lege og tidligere behandler har vært i mot det.
Jeg bryr meg ikke.
Så hvis noen har ideer til hva jeg kan finne på for å få tiden til å gå i 4 dager i strekk, si ifra!

Rastløs!!

I dag er jeg SKIKKELIG rastløs.
Klarer ikke forklare hvorfor.
Er bare så full av.....ikke energi...men....
Jeg vet ikke hva.
Derfor er det bra å ha musikk!
Jeg hører vanligvis ikke på Taylor Swift.
Men akkurat denne er litt kul.

Men jeg er jo sånn merkelig skrue.
Som liker parodier.
Og jo mer geeky parodien er, jo mer liker jeg den.
Derfor er jeg litt småforelska i denne:

 

Jeg er Supernatural-fan av dimensjoner!
Jeg hadde gitt sjela mi for å møte Jensen Ackles, Jared Padalecki, Misha Collins og Mark Sheppard. 
Ja jeg hadde faktisk det.
Så hvis noen vet hvor det finnes en crossroads demon, hyl ut! 


Ny uke, nye utfordringer.

Jeg blir litt irritert.
Miljøtjenesten er bare rot for tiden. 
For det første: Jeg har vedtak på 2 timer i uka, 1 på mandag og 1 på onsdag. Jeg har ikke fått noe på onsdag på flere uker. 
I tillegg fikk jeg melding på fredag om jeg ville ha dem her da, og det er utelukket fordi jeg har sagt klart ifra at jeg skal ha mandag og onsdag. Så for noen minutter siden fikk jeg melding om at hun som skal komme klokka 11 på mandager ikke kan komme før 11:40.

For noen som ikke har tvangstanker og er avhengig av faste avtaler og rutiner, så er kanskje ikke dette en stor ting. Men for meg, setter det hele dagen ut av spill. Det gjør at jeg får angst og blir urolig i hele kroppen. 
De siste ukene har jeg ventet hver eneste dag for å høre fra dem om hvem som skal komme på onsdager, og har ikke hørt en eneste ting. Ingen melding, ingen telefon, ingenting.

Det kan kanskje høres litt teit ut, men jeg blir rett og slett ødelagt av dette. Jeg kan ikke planlegge uken min skikkelig og det fører til at jeg våkner hver dag med angst og tvangstanker. Jeg deler dette for at folk skal få et lite innblikk i hvordan det føles å være fullstendig fastlåst i angst og tvangstanker.

Forestill deg at du prøver å planlegge en aktivitet. Du får konstant nye beskjeder om når og hvor, du kan ikke planlegge noe annet den dagen for alt du vet er at det blir mellom klokka da og da, men så plutselig får du melding om at du må endre dag eller endre sted. Du ender opp med å ikke vite hva som skjer og kan heller ikke gjøre noe med det for du er ikke i kontroll over hvem som skal komme og ikke komme. 
Dette sliter jeg med hver uke. Hver dag nesten.

Og for en person med angst og tvangstanker og ocd er det nærmest umulig å forholde seg til et så urutinert opplegg. Jeg blir irritabel, får problemer med å sove, mister matlysten, går med konstant knuter i magen, og har så mye angst at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Thought of running....

I have thought
Of running away.
I have thought
Of leaving this place.

Not because I can
But because I want to.
Because it's just time
To change.

I have thought
Of going somewhere new.
I have thought
Of going anywhere else.

Maybe I'll even be
Someone else.
Just because
I can't stay the same.

I have thought
Of a new begining.
I have thought
Of starting over.

Tired of a life
Without change.
Tired of a life
Being someone I'm not.

I have thought
Of running away.
I have thought
Of never comming back.

Kjedsomhet

Det er fredag. 
Folk flest har en eller annen plan for kvelden.
Mens jeg sitter bare her.

Kjedsomhet.
Som gjør at jeg leker med snapchat.
Jeg sender ikke så mye snap.
Men jeg leker med filter og sånt.
Tar screenshots.
Og resultatet?
Vel, døm selv.







I don't always duckface, but when I do.....


Disse ble tatt på onsdagen faktisk. 






Hvis noen vil legge meg til på snap må dere bare det: alexcahan er mitt brukernavn.

Men til info: Hvis dere sender provoserende bilder eller nakenhet blir dere slettet og blokkert.
Sånn til info :P


 

Endelig sendt....

I dag har jeg endelig fått gjort det.
Endelig fått sendt ut bildene.
De 4 som måtte sendes i posten til vinnerne.

Det tok litt tid å få det gjort.
Har bare hatt så mye annet i veien.
Blant annet sykdom.
Men i dag fikk jeg gjort det!

Så i sutten av uken vil 4 heldige få sine premier.
Vinnerne har fått beskjed om at premiene er sendt.
Følgende bilder er sendt til følgende vinnere:

Andreas Ekroll fikk dette: 



Marie Nagell Alne fikk dette: 


Camilla Bøe Nilsen fikk dette:


Kine Olstad fikk dette:


Det er 1 vinner igjen som skal få sitt levert personlig.
Det er Carina Lund.
Hun skal få dette: 



Neste konkurranse vil bli i Mai måned. 
Denne gangen vil det ikke være mulig å få gratis frakt.
Fant jo ut at å sende masse bilder (spesielt de store) kosta en del.
Så neste gang blir de som vil delta bedt om å betale frakt.
Ganske enkelt fordi jeg ikke har råd til å sende gratis.

Med unntak av konkurransene, er det fullt mulig å kjøpe mine bilder. Prisene og info om bildene ligger på mitt online galleri på facebook. 
Priser kan muligens diskuteres, men alt som skal sendes vil bli dyrere pga frakt. 
Fra nå vil det også bli mulig å få en gratis hjemmelaget nøkkelring eller magnet til kjøleskap ved kjøp over 250kr.
Så ta turen innom galleriet da vel!

GALLERI ALEX!!
















 

Drowning

Just a poem or something.

I'm drowning.
Or at least, it feels like I am.
I can't see.
Where depresion ends and I begin.
I can't feel.
Where anxiety stops and I start.

When rain falls
I cheer for the wind.
To take me away
And bring me to life.
Maybe soon
It will hear my plea.

But until then
I'm drowning.
In a sea of thoughts
I can't control.
I try to breathe
But the air is gone.

I try to keep
My head above water.
But something 
Keeps dragging me.
Pulling me down
Into the darkness.

So here I am.
Drowning in an open field
Feeling suffocated
By the very air
That is supposed
To keep me alive.



 

Hvorfor jeg er singel......

Ja, jeg får ofte dette spørsmålet.
Fra venner, fra familie, til og med legen på sykehuset.
Hva svarer man egentlig på noe sånt?
Hva sier man når slektninger kommer bort og sier "Så, når blir vi invitert i ditt bryllup da?"
Eller når man finner tonen med noen, og de klarer å si "Jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatt er singel, du er jo kjempekul" 
Ikke fordi de har planer om å endre på sivilstatusen min, neida, bare for å påpeke hvor mye de IKKE er der for å endre på den. 

Jeg har ikke engang holdt telling på hvor mange jeg har havnet i "friendzone" med de siste 6 årene.
Det er jævlig mange.
Antagelig nok til å fylle hele DNB arena og enda litt til.
Ja, ok, noen av dem har JEG sendt i friendzone. Men det er en annen ting.
Jeg hater å få spørsmål om forhold og sivilstatus. 
Hva vil dere jeg skal si?
Jeg er en feit 30 år gammel kvinne uten jobb eller utdanning som sliter med depresjon og angst. 
Jeg er jo litt av en catch! Eller?


Jeg ser jo på de aller fleste date-sider på nett eller grupper på facebook at det er høy trynefaktor.
At hvis man ikke har den riktige kroppen blir man oversett med en gang.
Jeg har en profil på gaysir. 
Har hatt den i noen år nå. 
Og kvaliteten på de som tar kontakt der synker mer og mer. 
De fleste av dem ønsker kun å treffes for sex.
Ok, sex er moro, sånn av og til. 
Men jeg er 30 år, jeg ønsker noe litt mer langvarig. 
Jeg har prøvd å "flørte" litt.
Men pga angsten og veldig dårlig selvtillit og selvbilde ender jeg opp med å ødelegge for meg selv.
Og når det skjer kan jeg like godt bare gi opp.
For da går de videre til noen andre.

Jeg er ikke kravstor. Tror jeg.
Jeg ønsker det som de fleste andre ønsker.
En som får meg til å le.
En som liker musikk, film og serier.
En som kan holde rundt meg når jeg gråter.
En som elsker mat (og gjerne kan lage mat)
En med sær humor.
Gjerne en person som er villig til å prøve å forstå mine psykiske lidelser.



Jeg vil jo ikke gifte meg. 
Aldri.
Jeg vil ikke ha barn.
Jeg kan godt få meg hund.
Men ikke barn. Ikke om det snødde i helvete.
Jeg ønsker heller ikke "bonus-barn"
Og det kan bli problematisk.
Spesielt hvis jeg ønsker å være med noen på min egen alder.

Så, hva kan man gjøre?
Når alle single mennesker løper stikk motsatt vei når jeg dukker opp.
Jo, man kan bite det i seg og heller late som man bare er på leit etter moro.
Selv om det er feil.

Jeg er møkk lei.
Lei av å sove alene hver natt.
Lei av å se venner gå på date.
Lei av å spise middag og se film alene.
Lei av å være alene!





Ja, det var alt jeg hadde å komme med i dag. Tror jeg.

Litt mer kunstverk....

Et par bilder av mine nyeste kunstverk.
Alle mine kunstverk er til salgs på min galleriside på facebook.
Sjekk GALLERI ALEX for mer informasjon.










Så hadde jeg jo satt stor pris på å få noen tilbakemeldinger.
Kommentarer eller meldinger på galleriet er alltid velkommen. 
Jeg vil gjerne høre hva folk mener om kunsten min.
Ris/Ros.
Og igjen: Alle disse bildene ER til salgs, prisene på galleriet kan muligens diskuteres. 
Hvis det er noen som ønsker å kjøpe flere ting kan det også bli mulig med rabatt.
Men å sende bilder i posten er risiko så der blir det dyrere igjen. 

Så kom igjen, sjekk ut GALLERI ALEX på facebook! 

 

Det gledes!

JA! Det gledes!
Jeg gleder meg til sommer!
Jeg gleder meg til å dra til Tromsø!
Være på hytta, gå tur i fjellet, dra ut i båt, grille i fjæra.
Jeg elsker å være på hytta! 
Langt vekk fra alt. 
Være mer i båt enn på land. 
Fiske min egen middag!
Og laaaange koselige kvelder med bål i fjæra og bare sjø og fjell så langt øyet kan se!

Jeg har flybilletten klar!
Jeg skal rett og slett NYTE det.

Og det gledes til det som skjer etter Tromsø-turen!
Skal på cruise!
Skal til Helsinki, St.Petersburg, Estland og Latvia! 
Jeg har aldri vært på cruise før.
Jeg vet at det antagelig blir litt angst til å begynne med.
Litt stress og sånt.
Men jeg har bestemt meg for at jeg skal ikke la noe ødelegge!
Jeg skal se litt mer av denne vide fantastiske verden vi bor på!
Jeg skal oppleve noe NYTT!
Koste hva det koste vil!
Jeg skal KOSE meg i sommer. 
Jeg skal smile, jeg skal le, jeg skal LEVE.
Dette er mitt løfte!
Til meg selv mest av alt.

Jeg får ikke dratt på sommerleir med mental helse ungdom i år da.
Det kommer jeg til å savne.
Men til gjengjeld får jeg se nye steder.
Jeg får smake ny mat.
Jeg får et helt nytt perspektiv!
Og for å være ærlig tror jeg at jeg trenger dette.
Kanskje dette er det jeg trenger for å komme VIDERE.

Så ja, her gledes det!

Konkurransen er over.

Konkurransen er over for denne gang.
Vinnere er blitt trukket ut og kontaktet.
Gratulerer.

Konkurranse!

Vinn et valgfritt kunstverk!

Siden jeg nå har så mange ferdige kunstverk liggende
kjører jeg nå en konkurranse her på bloggen og på facebook.

Skriv en melding til meg om hvorfor nettopp DU ønsker å vinne.
Jeg vil trekke 5 heldige som vil få velge 1 gratis kunstverk fra samlingen min.
Så hvis du skriver en melding, legg ved en mailadresse eller lignende så jeg kan få tak i deg hvis du blir trukket ut.

Jeg vil holde konkurransen åpen til og med den 30 mars. Altså 5 dager.
Den 31 mars vil de 5 som vinner bli kontaktet. 

For å se hva du kan velge mellom, gå til min galleri-side på facebook.
GALLERI ALEX.   

Kunstverk....

Litt bilder av et par nye kunstverk!

For mer info, pris og bilder: Galleri Alex. 















 

Silence! Or not?

Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe her.
Det er flere grunner til det, men i hovedsak har jeg ikke hatt pc.
Min egen kjære pc har bestemt seg for å dø.
Så akkurat nå låner jeg en laptop av en kompis. 

Jeg har andre grunner også egentlig.
1: Har hatt det mer eller mindre jævlig de siste ukene. Så det har ikke akkurat fristet å skrive noe.
2: Jeg klarer ikke å formulere ting på en måte som blir logisk. Jeg føler at alt jeg skriver bare blir syting og klaging.
3: Jeg har prøvd å "planlegge" flere innlegg, men jeg har ikke hatt den mentale energien til å skrive.

Så nå prøver jeg meg.
Men jeg kan ikke love at dette blir et syte-fritt innlegg.
Eller at det blir et logisk innlegg. 
Jeg har fortsatt ikke energi så det blir sikkert ikke særlig gjennomtenkt eller gjennomført.
Men jeg prøver.

Det er Mars. 
Det skal lissom være vår nå.
Men været minner mer om høst.
Det snødde faktisk da jeg sto opp i dag. 
Og jeg er så lei av dette.
Lei av at det er minusgrader og snø/sludd den ene dagen og plussgrader og dassregn den andre.

Jeg vet at det er en smule lame å klage på været. 
Typisk norsk lissom.
Men akkurat nå er været et greit tema. 
Bedre enn å skrive om angst og hallusinasjoner og sånne ting.
Eller?

Jeg vet ikke engang hvorfor jeg fortsatt har denne bloggen.
Jeg skriver sjelden noe vettug her.
Og får enda sjeldnere kommentarer/tilbakemelding på det jeg skriver.
Føler nesten at jeg tvinger folk til å lese.
Og det er vel stikk motsatt av hva en blogg burde være.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt prøver.
Ikke bare med bloggen.
Med alt. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt har egen galleri side på facebook.
Selger jo ingenting der uansett.
Får nesten aldri noe tilbakemeldinger der heller.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er med i singelgrupper på facebook.
Er jo forever alone uansett hva jeg gjør.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter å prøve å få nye venner.
De jeg har er jeg jo aldri med uansett.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter å sette mål for meg selv.
Jeg kommer ikke nærmere samme hvor mye jeg prøver.

Ja se der.
Da ble det syte/klage-innlegg likevel. 
Jaja, jeg skal ikke tvinge noen til å lese det. 
Måtte bare lufte tankene litt.

Når alt går galt samtidig....

Det er sjelden at så mange ting går galt på samme tiden.
Sjelden, men det skjer. 

Og det er ganske lenge siden ting har vært så vanskelig. 
Da sier det seg jo selv at det er på tide.
Kanskje faktisk på overtid. 

Så da burde jeg kanskje ha vært klar for denne nedturen.
Tro om igjen!

Jeg var/er ikke klar. Selv om det ikke er et sjokk at ting går nedover.
Selv om jeg har vært så langt (og lenger) nede før. 
Selv om jeg har opplevd disse følelsene mange ganger før.
De slår luften ut av meg hver gang. 

Det er et faktum at jeg aldri er "klar" når nedturene kommer. 
Jeg har fått høre, av mennesker som tydeligvis ikke vet hva psykisk sykdom er, at jeg burde jo være vant til nedturene.
Jeg burde være forberedt på dem og jeg burde klare å holde meg på beina.
For "Du har jo vært psyk i så mange år"

Ja jeg har det.
Har slitt siden jeg var 14. 
Og noen dager er så vanskelige at senga er den eneste plassen for meg. 
Men ikke kom hit å si at jeg bør være "vant" til å slite psykisk. 
Det er noe av det dummeste jeg har hørt.
Det er som å si til en kreftpasient at de bør jo være vant med cellegift og smertehelvete.
Stort dummere blir det faktisk ikke.

En som er kronisk psyk har ikke BEDT om å være det.
Ingen av oss liker å ha opp og nedturer.
Ingen av oss kan kontrolere opp eller nedturene.
Eller time dem for den saks skyld.

Så når noen sier at de er langt nede, ikke be dem om å "ta seg sammen" 
Ikke be dem om å "manne seg opp"
Og for all del ikke ta det for gitt at de vil komme seg OPP igjen uten hjelp.
Vær der for dem.
La dem gråte.
La dem skrike.
La dem snakke om hvor tungt de har det!

Som meg.
Akkurat nå, de siste ukene, har jeg sunket lenger og lenger ned.
Jeg har gitt full faen i alt.
Jeg har vekslet mellom å enten være fly forbanna eller fullstendig tom.
Enten så kaster jeg ting og skriker til folk, eller så føler jeg absolutt ingenting.
Og la meg bare si at det suger.
Det suger å ikke ha lyst til å leve lenger.
Det suger å kjefte på mine venner fordi JEG er nede.
Det suger å ikke ha matlyst i opptil flere uker.
Det suger å sove toppen 3 timer per natt. 
Hvis jeg sover i det hele tatt.

Så, si meg, hvilke deler av dette er det jeg skal være vant til? 
Hvilke deler av dette er normalt å leve med hver eneste dag?

Ingen fortjener å ha det sånn. 
Jeg ville ikke ønsket dette for min verste fiende engang.
Så neste gang du ber en kronisk psyk (eller syk) person om å manne seg opp.
Tenk deg om. 
Tenk på hvordan DU hadde følt deg om noen hadde sagt det til deg.
PRØV å være et medmenneske.

 

Nytt år....samme muligheter som hvert eneste år.

Så var vi i 2017 gitt. Nytt år, nye muligheter.

Eller det er ihvertfall det alle ser ut til å påstå. Selv er jeg ikke så sikker.
Jeg mener, det eneste som er nytt er jo tallet. 
Alle problemene i verden er der fortsatt.
De forsvinner ikke bare fordi kalenderen endres.
Samme med personlige problemer.

Midnatt den 31.desember er ikke et magisk klokkeslett.
Ingenting "slettes" av at årstallet endres. 
Angsten min er der fortsatt. Det samme er depresjonen.
Og hallusinasjonene raser.
Samt at stemmen i hodet mitt har en real "field-day" med alle scenarioer.

"Hva om du hadde gjort en real innsats for å fullføre studiene i år?"
"Hva om du hadde fått en deltidsjobb?"
"Hva om du hadde sluttet å synes synd på deg selv fordi du er singel og heller gjort noe drastisk for å endre på det?"

Disse spørsmålene surrer rundt i hodet mitt.
Og jeg skal nå prøve å svare på dem.
Uten å klage for mye.

Så, til spørsmålet om studiene.
Jeg mangler jo en del for å få studiekompetanse.
Og det jeg mangler hadde blitt veldig dyrt å gjenoppta.
I tillegg er jeg faktisk usikker på om jeg hadde klart en hverdag med faste rutiner og tvunget sosialt samvær med andre elever og lærere.
Spesielt når både angsten og depresjonen holder på å knekke meg bare ved tanken.
Jeg har ikke engang råd til å få meg ny pc.
Så sjansene for å ha råd til studier er minimalistiske. 
Dette er ikke noe jeg sier for å få sympati.
Det er realiteten.

Neste spørsmål handler om deltidsjobb. 
Som i og for seg kanskje hadde vært en god ting.
Ikke bare for økonomien min men også for psyken.
Men så kommer dette med interesser inn i bildet.
Hver gang jeg har prøvd meg i en eller annen jobb har ting gått til helvete.
Fordi jobbene har handlet om ting som ikke interesserer meg.
Og hvis jeg ikke kan bruke mine egne interesser og kunnskaper, hva er da vitsen?
I tillegg blir angsten min 1000 ganger verre når jeg blir kastet inn i noe jeg ikke engang har interesse for og ikke har kunnskap om. 
Dette ser det ut som NAV ikke har noe forståelse eller respekt for. 
De ønsker flere ut i jobb, men de ønsker ikke å tilpasse for dem.
Hvis jeg hadde funnet en deltidsjobb, hvor jeg kunne utfolde meg kreativt og bruke mine kreative egenskaper og kunnskaper, kanskje jeg hadde klart det. 
Men hvor finner man sånne jobber?

Neste er da spørsmålet om min tilsynelatende evige singeltilværelse. 
Vel, dette blir sikkert den mest rotete og sytete delen av dette innlegget. 
Men jeg får prøve.
Jeg har vært singel siden 2010.
Det er ganske mange år siden. 
Og jeg har kanskje ikke vært den mest aktive når det gjelder å endre på sivilstatusen min.
Jeg har vært med i flere singelgrupper på facebook, og jeg har fortsatt profilen min på gaysir.
Eneste problemet med alle appene og datesidene er jo at ingen der er seriøse.
I tillegg vil de alle ha glansbilder av mennesker.
Og jeg er langt fra et glansbilde.
Og de fleste som kjenner meg vet at jeg ikke er den skarpeste sleiva i skuffen.
Jeg har dårlig humor og jeg har en syk syk fantasi som til tider løper løpsk.
Jeg har brukt mange år på å finne ut av hvem jeg er.
Og jeg vet fortsatt ikke 100% hvem jeg er.
Jeg vet bare at jeg er lei av ensomhet.
Lei av å sove alene.
Lei av å lage middag alene.
Lei av å se film alene.
Så ja, jeg er kanskje blitt desperat.
Men det jeg er desperat etter er ikke sex.
Sex kan jeg få ved å si ja til random meldinger på gaysir.
Det jeg er desperat etter er noen å snakke med.
Dele de små øyeblikkene med.
Le sammen med når jeg egentlig er så langt nede at tårene river i meg.
Og det er ikke mye å be om.
Er det?
Og i tillegg ser jeg ikke helt hvorfor jeg skal måtte endre på den jeg er.
Bare fordi noen ikke liker meg.
Ja jeg er feit.
Jeg bruker briller.
Jeg er mer komfortabel med joggebukse og hettegenser enn kjoler.
Jeg spiser antagelig mer enn jeg burde og jeg røyker.
Så, hva har dette med PERSONLIGHETEN min å gjøre?
Ingenting!
Mener nå jeg ihvertfall.
Men det ser ut til at samfunnet mener noe annet. 
Eller ihvertfall den single delen av samfunnet.
Well, to bad, so sad. 
Jeg er den jeg er, og nekter å bli noe annet for DIN del.

Jeg tror det er greit nok svar for nå.
Jeg hadde egentlig en plan i begynnelsen av dette innlegget. 
Men så begynte hjernen min å spore av helt fullstendig. 
Så da falt jeg helt av tanketoget mitt. 
Jeg venter nå på et nytt tog. Kanskje jeg kan skrive nytt innlegg senere.

Konklusjonen med dette innlegget er som følger:
Selv om det er "nytt år, nye muligheter" betyr det ikke at alle endringene må skje over natta.

Monologen

Alexandra's ikke fult så indre monolog i dag:

"Dumme laptop! Du funket så fint og stille i går/natt, hvorfor må du bråke den ENE dagen jeg faktisk TRENGER deg. Jævelskap!!!!!​"

Denne uttalelsen ble etterfulgt av knyttneveslåing på laptopen.

"Jeg hadde planlagt å bruke pcen....men jeg tror seriøst jeg gir full faen. Hiver den til helvete i dass snart!! Jævla viftehelvete!"

"NEI jeg er ikke sint, ikke i det hele tatt!!!"

Denne uttalelsen ble etterfulgt av å snu laptopen opp ned, stikke en penn inn i vifta, vri og vrenge i noen minutter til jeg fant problemet. Et bøyd/løst vifteblad!


"Jeg tror jeg fikset problemet. Det ene viftebladet.....jeg bare slo litt på det, så falt det av, nå bråker den ikke lenger."

"When all else fails, try a bit of brute force!! Yeyy"



Nå skal det sies at noe av dette var indre monolog og noe var....vel...banning og ed som muligens ble skreket ut høyt nok til at naboene kunne høre det.
MEN, nå høres ikke pcen ut som en bil i brunst som ikke vil starte! 
Sweeeeeeet.

Og btw: Det ville koste mer å bytte vifte i vraket enn å kjøpe ny pc. 
Og ny pc skal kjøpes i januar.

 


 

Random tankestorm.

Jeg hater kvelder som dette. Når tankene er så mange, og så random. 
Når det er umulig å sette ord på ting.
Når det er en storm inni meg.

Både i hodet.
Og i hjertet.

Når jeg er så rastløs.
Og savner noe.
Noe jeg ikke kan sette fingeren på.
Men som jeg vet at jeg savner.

Når jeg føler at jeg bare vil rømme.
Men samtidig ikke klarer å røre meg av flekken.
Når jeg føler at jeg trenger en klem.
Men samtidig ikke vil se noen i øynene.
Når jeg er redd for alt.
Men likevel føler meg modig som en løve.

Når alt inni meg.
Motstrider hverandre.
Når følelsene jeg har.
Nuller hverandre ut.
Og jeg ikke klarer å se.
Verken hvor jeg vil.
Eller hva jeg vil.

Når jeg vet at noe må gjøres.
Samtidig som jeg ikke vet HVA.
Når jeg tenker at jeg er lei.
Men at jeg ikke vil gi opp heller.
Når jeg føler at tiden er inne.
Samtidig som jeg tenker at det er slutt.

Er det nok random tanker?
Eller vil dere ha mer?

Jeg tror jeg trenger en ferie.
Fra alt som er meg.
Men hvordan er det mulig?
Jeg føler jeg vil male.
Men samtidig klarer jeg ikke.

Jeg prøver å samle ordene.
Prøver å få dem i riktig rekkefølge.
Slik at det blir lettere.
For meg selv å forstå dem.
Men det blir bare mer rot.
Fordi det kommer hele tiden nye ord.

Nye følelser.
Eller tanker.
Er ikke tanker en form for følelser?
Og vice versa?
Nei, dette ble jo bare rot.

Hvem har stjålet motivasjonen min? 
Motivasjonen til å skrive.
Motivasjonen til å leve.

Hvem har stjålet roen? 
Den roen jeg hadde for noen dager siden.
Roen i tankene.
Roen i følelsene.
Roen i livet.

Kanskje jeg ga den vekk.
Sammen med styrken.
Viljen.
Og motivasjonen.

Jeg trodde ting skulle bli enklere.
Når jeg ble voksen.
Når jeg ble 30.
Men ting er som de alltid har vært.
Rotete.
Vanskelige.
Direkte smertefulle.

Kanskje det er på tide å finne en ny drøm.
Et nytt mål.
En ny hjertesak.
Men hvor finner man sånt noe?

Jeg tror det får være nok for nå.
Kanskje jeg skriver mer senere.
Eller ikke.
Jeg vet ikke.

 

Salg....

Det er for tiden SALG på min galleriside på facebook!

Siden jeg har veldig mye ferdig kunst liggende, og det nærmer seg jul, er en del av mine verk (både malerier og annen kunst) nedsatt i pris ut året.
Du kan få en gratis valgfri nøkkelring med hvis du kjøper et maleri.
For å se bilder og priser gå til GALLERI ALEX


En smakebit av hva som er til salgs:









 

Jau...

I mitt siste innlegg skrev jeg om motivasjon. Om at jeg ikke lenger gidder å lage masse kunst når jeg ikke lenger har plass å lagre det.

Jeg har holdt meg til dette. Det er ikke blitt laget noe nytt. Og kommer heller ikke til å lages noe.
Følte bare for å si det. 

Jeg jobber med å finne ut at om jeg har noen sjans til å komme inn på Sonans. Ta opp fag jeg mangler for å få studiekompetanse. Og deretter.....hvem vet. Kanskje jeg endelig finner en mening med livet mitt. 

For la meg bare si at å gå i 30 år uten noe mål eller mening med livet mitt, er jeg føckings lei av! Så hvis jeg ikke finner den der mystiske meningen som tydeligvis alle er så opptatt av at man MÅ ha, selger jeg alt jeg eier og pakker en sekk og drar til langtvekkistan eller noe sånt. Bare blir borte. 
Jeg gidder ikke å ha ørten tusen folk som forteller meg at "meningen med livet er......" 
For uansett hva de sier, er det kun DERES mening. Ikke min. 

Såeh.....det var egentlig alt jeg hadde å si akkurat nå.


 

Motivasjon > Kreativitet.....

Når motivasjonen tar ferie, men kreativiteten er der fortsatt.....så vet man at noe er galt.
Ihvertfall i mitt tilfelle.

Jeg er en veldig kreativ person. Jeg tror de fleste har fått med seg det.
Men når motivasjonen tar ferie over lengre tid,
og kreativiteten ikke får komme ut,
blir jeg faktisk irritabel.

Jeg VIL egentlig få ut all kreativiteten,
alle tankene og følelsene,
men jeg føler at samme hva jeg gjør,
blir det elendig resultat.

Jeg gjør det jeg kan for å få solgt malerier.
Men når folk flest nøyer seg med å trykke "like" på facebook,
fremfor å kjøpe et maleri,
eller gi meg noen form for kritikk/ros. 
Ja da blir jeg mer eller mindre nedstemt.

Jeg har ikke de høyeste prisene på bildene mine.
Jeg krever ikke noe mer enn at personen som kjøper bildet,
faktisk ønsker å kjøpe det.
Jeg vet at jeg er en nobody,
at jeg ikke har noe utdanning eller erfaring.
Men jeg får jo ikke noe erfaring,
uten litt hjelp.

Så for tiden er jeg veldig lite motivert til å fortsette med kunst.
Jeg låser kreativiteten inn og gjør heller som "alle andre"
Bruker tiden på å lage stusselig julepynt for å ha noe å gjøre.
Julepynt jeg kommer til å enten gi vekk
eller gjemme vekk uansett.
For jeg er ikke helt fan av å pynte til jul.
Er ikke fan av jul sånn generelt.

Såeh.....hvis motivasjonen skulle finne på å komme snikende,
skal jeg be den dra på ferie igjen.
For jeg har ikke plass til flere malerier i boden,
eller i skuffa under senga,
eller i klesskapet.






 

Mine topplister.

Så er det en stund siden jeg blogget om noe random. Derfor kommer det nå en liten random.
Jeg liker jo å skrive lister. Jeg har lister for alt mulig rart. Har til og med lister over hvilke sokker jeg liker og ikke liker. 
Nå i dag skal jeg skrive noen av mine topplister her på bloggen. 

Først begynner vi med film. Jeg har 1 liste for live-action og 1 liste for animerte.
Topp 10 filmer (live action) jeg har sett:
1: The Crow.



2: Gladiator.


3: Fight club.


4: Lord of the rings (triologien)


5: The Hobbit (triologien)


6: V for vendetta.


7: Iron man.


8: The Shining.


9: (Bram Stoker's) Dracula.


10: The Avengers.



Topp 10 animerte filmer:
1: The nightmare before christmas.



2: Big Hero 6


3: Beauty and the Beast.


4: The Lion King.


5: The little Mermaid.


6: Corpse bride.


7: The Polar express.


8: Alice in Wonderland.


9: Brave.


10: Spirited away. (Chihiro og heksene)


Det var filmene mine. Jeg ser veldig mye film. 

Neste blir tv-serier. Og jeg ser alt for mye tv-serier.
Denne lista tok lang tid og jeg orker ikke bilder i denne lista.
Flytta noe opp og ned 4 ganger. Jaggu finnes det mye BRA tv-serier altså.

Topp 10 tv-serier:
1: Supernatural.
2: Game of thrones.
3: Firefly.
4: Once upon a time.
5: Teen Wolf.
6: Stargate SG1.
7: Buffy the vampire slayer. 
8: Angel.
9: Charmed.
10: Stargate Atlantis.

Jeg har flere serier som egentlig burde vært på lista. 
Men da hadde det blitt en topp 20 i stedet for topp 10. Og jeg skal ha flere lister i dette innlegget.
Så da hadde det blitt veldig mye.
Jeg lager ikke en topp 10 for musikk. Det hadde bare vært umulig. 
Siden jeg hører på så mye forskjellig og har topp lister i hver eneste sjanger. 

I stedet kan vi ta topp 10 skuespillere per dags dato. 1 liste for menn og 1 for kvinner. 
Starter med mennene.

Topp 10 mannlige skuespillere:
1: Jared Padalecki.


2: Benedict Cumberbatch.

3: Jensen Ackles.

4: Johnny Depp.

5: Misha Collins.

6: Peter Dinklage.

7: Hugh Jackman.

8: Mark Sheppard.

9: Robert Downey Jr.

10: Russel Crowe.


Topp 10 kvinnelige skuespillere:

1: Jennifer Lawrence.

2: Scarlett Johansson.

3: Jennifer Morrison.

4: Anna Paquin 

5: Emma Watson.

6: Gwyneth Paltrow.

7: Lana Parrilla.

8: Emilia Clarke.

9: Maisie Williams.

10: Lena Headey.

Som dere ser, er det en lett blanding her. Noen fra serier og noen fra film. 
Noen fra begge deler. 
Rekkefølgen kan sjongleres litt på. 

Så, hva mer kan jeg ta? 
Jeg har en topp 10 liste over forfattere også.
Det er lett blanding av sjanger og hvor de er fra.

Topp 10 forfattere:
1: J.R.R. Tolkien.
2: Erlend Loe.
3: George R.R. Martin.
4: J.K. Rowling.
5: Roald Dahl.
6: Dan Brown.
7: C.S. Lewis.
8: Jo Nesbø.
9: Terry Pratchett.
10: Anne Rice.

Tror det får være nok lister. Ellers blir dette innlegget milevis langt. 
Kan heller lage flere innlegg etterhvert med flere lister.
Hvis folk har noen ønsker om hva slags lister de vil lese så er det fult lov å kommentere!
Jeg biter ikke.....hardt.















 

 

Til info....

Jeg vil dele noe med dere. Noe jeg først delte på facebook for 2 dager siden.
Jeg har redigert vekk noe, men det er fortsatt like gyldig.
Jeg føler bare at folk må lese dette. Ikke bare for min skyld, men for alle som sliter med usynlige sykdommer/psykiske lidelser.

 



Jeg er usynlig syk. Eller psyk som jeg heller liker å kalle det. Jeg sliter hver eneste dag. Det er en kamp bare å stå opp om morgenen. Jeg har flere masker jeg tar i bruk.
Ikke fordi jeg vil bruke dem.
Men fordi folk flest (du) føler at det jeg sliter med er ubehagelig å snakke om. Det er ubehagelig for dem (deg) å se tårene mine, arrene mine, sannheten min. 


Hvis min sykdom hadde vært mulig å se på en blodprøve, eller om jeg hadde hatt gips på armen etter et brudd, hadde ingen stilt spørsmål ved at jeg ikke klarer ting.
Men fordi mine lidelser er usynlige, må jeg hele tiden forsvare hvorfor jeg ikke klarer å studere, jobbe eller være like aktiv som folk flest.

Jeg må hele tiden bevise ovenfor nav, lege, psykolog og helsevesen at jeg fortsatt er syk.
Hvis ikke kan jeg risikere å miste den lille hjelpen jeg får.
Jeg trenger faktisk mer hjelp i perioder, men det får jeg ikke fordi jeg ikke er syk nok.
Rettelse, jeg er for flink til å snakke og for flink til å bruke masken som samfunnet har bedt meg om å bruke.
Fordi samfunnet (du) føler at det jeg sliter med er ubehagelig.
For dem (deg) selv.
Det har ikke så mye å si at masken er falsk, og at det gir folk rundt meg en falsk trygghet.
Så lenge du/dere slipper å føle ubehag.

Er det rettferdig? 

Bør ikke psykisk sykdom være like viktig som fysisk sykdom?
Bør ikke psykisk syke få tilbud om hjelp på lik linje med de som har en somatisk lidelse?
Bør ikke vi som sliter få lov til å være oss selv, på godt og vondt, uten at friske mennesker sier at de føler ubehag?

Jeg har en veldig dårlig dag i dag.
Jeg ligger i senga, med smerte i sjelen og tårer i øynene.
Hvis du føler deg truffet av dette, bra! Det er det som er meningen.
Hvis du synes jeg klager, kan du fint fjerne meg fra vennelisten og blokkere meg.
Men jeg håper at du i det minste tar deg selv i nakken og begynner å tenke litt over hvor idiotisk det er å si at psykisk helse gjør at
DU føler ubehag.

Lei av topp-bloggerne....

Nå er jeg en smule lei av dere topp-bloggere.
Ja dere, som blogger om klær, sminketips, og andre totalt bortkastede ting.
For hva er deres innlegg godt for egentlig?
Gjør deres sans for mote at verden blir bedre på en eller annen måte?
Eller kanskje det er deres helt vidunderlige egenskap for å se ut som hollywood-modeller når dere egentlig er helt vanlige folk, som gjør verden til et bedre sted?

Jeg vet ikke hva det er, som får smarte mennesker til å kun skrive om sine nye klær, eller hvordan legge perfekt sminke før en tur på byen, når det finnes så utrolig mye annet dere burde skrive om. 
Når dere burde bruke den noenlunde høye "kjendisstatusen" deres til noe som kan hjelpe folk.
Jeg forstår heller ikke hva som får folk til å sluke alt dere skriver.
Som om det er skriftlig dop. 

Men det er blitt veldig tydelig, at ingen ønsker å lese blogger som handler om ekte mennesker.
Eller som handler om lidelse, sorg eller andre virkelighetsnære ting.
Ingen ønsker å bruke tid på å lese om mobbing, psykisk helse eller et trygdesystem som svikter.
Eller er det bare sånn at "rosa-bloggere" får lesere by default? 

Jeg har prøvd å blogge om ting som trekker lesere.
Men jeg klarer ikke blogge om ting som ikke interesserer meg.
Jeg klarer heller ikke lese blogger om ting som ikke interesserer meg. 
Jeg har hatt denne bloggen i flere år nå. Ja det har vært tider jeg ikke har brukt den så mye som jeg burde, og det har vært tider jeg har brukt den som en slags dagbok. 
Men hver gang jeg har prøvd å engasjere de få leserene jeg har, har jeg ikke fått noe tilbakemeldinger.

Er folk redd for å være kritiske?
Eller redd for å engasjere seg i noe som ikke er overfladisk?
For det er nettopp det disse mote/sminke bloggene er. 
Overfladiske.
Fulle av unyttig informasjon og bortkastet bruk av tid.

Kanskje dere nå sitter å tenker at jeg bare er sjalu.
Misunnelig på alle følgerne dere har.
Misfornøyd med min egen evne til å fange folks interesse. 
Det er feil.

Jeg er ikke sjalu. 
Jeg trenger ikke være sjalu.
For til tross for at dere har tusener av faste lesere/følgere, er dere fortsatt overfladiske.
Fortsatt wannabe kjendiser.
Fortsatt bortkastet tid.

Og de som fast leser, og følger, slike blogger.
Vel, de er like overfladiske. 
Redd for å engasjere seg i temaer som har en reel effekt på samfunnet vi lever i.
Redd for å la folk tro at de faktisk bryr seg.
Redd for å være original!

Så, jeg håper faktisk at jeg får kommentarer på dette innlegget.
Spiller ingen rolle om det er sinte kommentarer som ber meg rykke og reise.
Eller støttende ord om hvor tåpelig det er å blogge om overfladiske ting.
Nå skal jeg være akkurat som en topp-blogger.
All pr er god pr! 
Eller??

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Alexandra Cathrine

Alexandra Cathrine

30, Stavanger

I like to think outside the circle. Because thinking outside the box is so normal. Jeg skulle ønske det fantes dinosaurer. Slik at jeg kunne trent en til å stå på skateboard.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits